Den siste av de mange

Bambleprofilen: Georg Mustad
Den siste av de mange
Av Dag Holmer
”Da jeg begynte i båtbyggerlæra var det mange av oss her langs kysten og fjorden.
Trebåten var fremdeles dominerende både når det gjaldt småbåter og skøyter. Noen
stålbåter fantes nok, men båter av plast og aluminium var helt fraværende. Å bli
båtbygger syntes å være et attraktivt og sikkert yrke.
Georg Mustad har bygd trebåter; kogger, sjekter og prammer hele sitt arbeidsføre liv. Om han
nå ved 80-årsalder ikke har lagt årene helt inn, så har han i hvert fall ”løftet dem ut av
vannet”.
– Det stemmer nok det, sier han, jeg er fremdeles litt i aktivitet borte i båtbyggeriet mitt på
Langøya, men jeg bygger ikke båter lenger. Det går helst i vedlikehold og jeg gjør det jeg har
lyst til og føler for – og i den farta som passer meg. Det blir litt oppussing om våren, helst på
båter jeg selv har bygd og for folk jeg har hatt lang kontakt med. I den forbindelse blir det
også lett litt småsnekring, så som å skifte ut et gåent dollbord, eller fikse opp en fillete
motorkasse eller noe annet slikt ”puslearbeid”.
Hva staket ut yrkesveien for deg, kommer du fra en båtbyggerfamilie?
-Min far og flere i hans familie var fiskere, så de var avhengige av båt, men de bygde dem
ikke. Vi bodde ute i Vaterland og jeg ble selvsagt tidlig kjent med fiske og fiskerier. Som
guttunge rekte jeg jo rundt i nærmiljøet, jeg som de fleste andre, og den gangen var det mange
småvirksomheter og håndverkere rundt omkring i gater og smug. Det kunne være ei smie, en
båtbygger, noen som dreiv ”service” for fiskerne, eller en blikkenslager eller et lite verksted. I
dag er jo de aller fleste slike virksomheter plassert godt unna boligbebyggelsen, mens det den
gang var ganske vanlig at håndverkere etablerte sin egen virksomhet i eget hus eller hage. På
den måten ble det ofte slik at guttungene fant fram til disse verkstedene og så på hva de
voksne drev med – slikt var jo ganske spennende og det er nok ganske sikkert at dette vekket
yrkesinteressen hos mange guttunger.
Hvordan ble du fanget av båtbyggerinteressen?
-I gamle dager var det ei lita strand ute ved moloen i Vaterland hvor fiskerne brukte å dra opp
båtene sine og skrape, male og fikse på dem. Når en båt skulle opp, ble det mobilisert
”mannekraft” i husa i nærheten og båten kom både greit og flott på land. Dette var et
interessant og spennende sted for oss guttungene. Vi fløy rundt og kikket og ”hjalp til”. Da
jeg blei stor nok til å kunne gjøre litt nytte for meg, hendte det at jeg fikk lov til å gjøre noen
småjobber; holde litt her og støtte litt der, når snekkere og håndverkere arbeidet med
reparasjon og vedlikehold. Dette synes jeg var interessant og i 1945, da jeg fylte 15 år, gikk
jeg til Henrik Hansen i Kongshavn, som drev Langesund Båtbyggeri, og spurte om å få gå i
lære hos ham. Henrik var far til Fredrik Salmen Hansen, som også ble båtbygger – og seinere
lærer ved Langesund Ungdomsskole. Her ble jeg i 10 år. Det var dette som var min læretid og
båtbyggerutdannelse.
Hvor i Kongshavn lå dette båtbyggeriet?

2
-Det var noen boder som tilhørte havnevesenet, som lå helt inntil og langs det bratte fjellet i
Kongshavn. Det er sikkert mange som husker de røde lagerbuene til Havna Byggsenter, da de
fremdeles holdt til i Kongshavn. Disse var en del av båtbyggeriet og det var ikke direkte
solide og vindtette bygg. Det var gissent og vindfullt, med selve fjellveggen som delvis
bakvegg i bygget. Det var egentlig utrulig kaldt der om vinteren, slik jeg husker det.
Hva kostet en gjennomsnittskogg den gangen?
– Etter hvert som jeg blei utlært i faget, måtte jeg bygge koggene fullt og helt på egen hånd.
Det betød å plukke ut materialene som skulle til, skjære borda og gjøre stemmer og kjøl,
klinke alt sammen, fra kjøl til ræling. Den gangen var åpne kogger på 22 – 23 fot det mest
vanlige og Hansen tok gjerne 100 kroner foten. Av dette fikk jeg 1200 kroner for å ha bygd
båten.
Vil du si at trebåtbyggeri er et lett yrke å lære?
-Svaret på det er selvsagt både ja og nei. Det er nemlig slik at ikke alle egner seg til dette, du
må ha det i hodet og kroppen, i tillegg til de vanlige ”snekkertekniske” kunnskapene. Har du
det, er det lett. Har du det ikke, kan du bare gi opp. I mine ti år hos Henrik Hansen var det
flere læregutter som etter en stund forlot båtbyggerdrømmen sin og gikk over til annet
snekkerarbeid. Som regel ble de gode tømrere og snekkere, men de hadde altså ikke evnen og
følelsen til å se og forme et båtbygg inne i seg – det ligger nemlig mer i det å bygge en god
og vakker båt, enn bare å bygge den. Det er litt som med folk som har kunstneriske
ambisjoner; det er mange som kan skjære ut en figur i tre eller stein, male et bilde eller
dekorere en rosemalt bolle, men det er kun de av dem som har evnen til å få figuren, bildet
eller rosene til å ”leve og tale til deg”, som er ekte kunstnere.
Så, trebåtbyggere er kunstnere?
-Det er vel å trekke det litt langt, men god formsans og evne til å forstå treets og materialenes
muligheter er viktig. Spesielt er formsansen viktig, det er noe du må ha i deg, noe medfødt,
kanskje det er noe av de samme evnene som gode designere har. Tenk bare tilbake på den
tiden da trebåten fremdeles dominerte fjordene våre. Da var det fullt opp med båtbyggerier
langs kysten, opp fjorden og elva, helt opp mot Skien. Av alle disse var det noen som
utmerket seg i en slik grad at de huskes lenge etterpå og båtene tas vare på som klenodier. Her
hos oss er det nok å nevne Ånesenbrødrene i Krabberødstrand. De er jo fremdeles berømte
enda det snart er en mannsalder siden de la inn årene (1963). Og hvorfor er det slik? Jo,
nettopp fordi de og deres likesinnede hadde dette ekstra som må til. De bygde båter som så
vakre ut, båter som var harmoniske i spring og skrog, gikk godt i vannet og var holdbare og
solide. Det er der de beste båtbyggerne skiller seg fra de gjennomsnittlige.
Også materialvalg og materialkvaliteter er en kunst?
-Jeg har ikke drevet med å gå ut i skogen for å leite etter trær med spesielle former og kroker i
veksten, men en båtbygger må absolutt ha et øye for materialene, for at resultatet skal bli det
beste. Jeg hadde noen runder hos bønder i Bamble for om mulig å få etablert et samarbeid om
leveranse av gode og velegnede materialer, men det ble litt vanskelig. Etter hvert etablerte jeg
en god forbindelse til Svendsens Sag oppe i Skienselva. Svendsen hadde gode forbindelser
som skaffet tømmer som egnet seg svært godt og selv hadde han god innsikt og forståelse for
hvilke kvaliteter og egenskaper båtbygging krevde. Det hendte at jeg la i veg opp elva med

3
koggen min og plukket ut og hentet materialer, men som regel fikk jeg dem levert på brygga i
Langesund.
Etter hvert ble jo også du en kjent og beundret båtbygger; Langøyakoggen er et begrep og
dine båter med ”Panseratterende” er jo et kjent varemerke for deg.
-Så sant, så sant, og det synes jeg selvfølgelig er svært hyggelig. At folk liker det jeg har laget
er svært tilfredsstillende. Jeg bygde båtene uten tegninger. Noen maler og riss hadde jeg, men
springet og formen var noe jeg skapte mens jeg bygde. Det ble ofte å prøve og endre, prøve
og endre. På med et bord, noen skritt tilbake for å se hvordan det tok seg ut. Sammenlikne
med ”husken” fra forrige bygg, litt endringer og forbedringer. På den måten fikk hver båt sitt
særpreg. Båtene med ”Panseratterende” begynte jeg å bygge i -60- åra. De ble svært godt
mottatt og selv synes jeg også at de ble veldig pene. Å bygge med ”Panseratterende”, som
folk sier her på kysten, er at båten i prinsippet bygges som en vanlig kogg, mens akterstevnen
ikke har samme ”slakke” bue som på koggen, men buer seg mye brattere opp og innover, slik
at bordgangene i skroget får en svært krapp sving inn mot akterstevnen. Dette er en mer
krevende byggeform, det er mye hardere å tvinge bordgangene på plass, men så får da også
båten et helt annet preg. Og ja, det har liksom blitt mitt varemerke, jeg har blitt ganske kjent
for disse båtene.
Tok det lang tid å bygge en kogg?
-Nei, egentlig ikke. Jeg brukte ca 3 uker på å bygge en 22 fots åpen kogg med 7 til 8
bordganger, tiljer og seter, ferdig montert med motor, aksel og propell. Vaprammer og
vanlige bruksprammer, som for øvrig var de første båttypene jeg bygde på Langøya, tok det
cirka to uker å bygge. Et år, da bestillingene stod i kø, bygde jeg ferdig tre kogger, turbåter,
med hytte, motor og full innredning fra oktober til juni året etter. Det blir vel sånn omtrent 9
måneder. Men så var jo disse båtene langt større enn 22 fot og de hadde overbygg, hytter og
innredning, så de var jo en del mer tidkrevende å bygge enn en åpen 22-foter. Med stort og
smått har jeg vel opp gjennom årene bygd rundt 80 – 90 båter i båtbyggeriet mitt.
Når flyttet du over til Langøya?
– Da jeg hadde vært båtbygger hos Hansen i 10 år, i 1955, fikk jeg tilbud av Skaugaard om
stilling som bestyrer på Langøya. Jeg bodde da i bestyrerboligen som ligger ved siden av
hovedhuset der ute. Om sommeren var det mye å gjøre, mens vintrene var vesentlig roligere.
Jeg begynte derfor så smått å ta imot båtbyggeoppdrag ved siden av bestyreroppgavene. Av
Skaugaard fikk jeg tilhold i et av båthusa hans og det er der jeg siden har drevet båtbyggeriet
mitt. De første båtene jeg bygde var, som sagt, småprammer og vaprammer, men etter hvert
ble koggene tatt opp i ”assortementet”. Jeg husker godt den første koggen jeg bygde, den var
til Hjalmar Tommessen i Strandgata. Denne koggen fortsatte sitt liv i Langesundet også etter
at Hjalmar solgte den. Da gikk den nemlig til Henry Hansen på ølutsalget, som hadde den i
mange år. Båtens endelige skjebne kjenner jeg ikke. Da Skaugaard testamenterte øya til
kommunen satte de inn en klausul om at jeg skulle få ha tilhold i båtbyggebua mi så lenge jeg
ønsket – og her er jeg fremdeles.
Har du alltid vært aleine om å bygge båtene?
-Nei, det har jeg ikke. Harald Svennungsen jobbet sammen med meg i 12 år. Siden
båtbyggeriet ligger på Langøya hentet og brakte jeg Harald hver dag. Han ble seinere snekker

4
i kommunen. Etter at han sluttet, har jeg i alle år ”regjert” alene der ute på øya. I begynnelsen
påtok jeg meg reparasjoner og bygde noen småbåter. Dette var jo noe jeg skulle drive med
ved siden av bestyrerjobben hos Skaugaard, men etterspørselen økte kraftig og jeg måtte snart
investere i maskiner og større utstyr. Da jeg begynte hadde jeg ingen anelse om at det skulle
utvikle seg på den måten det gjorde. Jeg har alltid hatt nok å gjøre. Da jeg for 10 år siden
bestemte meg for ikke å bygge flere båter, men heller påta meg småjobber og vedlikehold,
avsluttet jeg båtbyggerkarrieren med å bygge en siste båt, til sønnen min, Per. Den var på 30
fot. Det er den øvre grensen for båtbygg inne i bua mi. Da strekker nybygget seg langs hele
gulvlengden, fra endevegg til endevegg. Det var en stor turbåt med hytte og selvsagt
”panseratterende”.
Og nå har du blitt den siste av de mange?
-Ja, det ser slik ut. Det utdannes selvsagt båtbyggere også i dag, men båtbyggerier av min type
finner du ikke mange av lenger. Hansen og Arntzen på Ekstrand er jo en stor bedrift, som
arbeider i så vel stål som plast, i tillegg til tre, men, du verden, de opprettholder faget og
tradisjonene! Da jeg begynte i læra var det mange små en- og tomannsbåtbyggerier langs
fjorden og ingen ante den gang at det skulle dukke opp båter av plast, som etter hvert skulle
erobre nesten hele småbåtmarkedet. Hvem hadde vel hørt om plastbåter i 1945?? I dag er
markedet for yrkesbåter; sjarker, trålere og andre båter som benyttes til jobboppdrag basert på
stål, aluminium og plast. Disse materialene dominerer også fritidsbåtmarkedet, men det finnes
heldigvis en del entusiaster der ute, som fremdeles sverger til trebåten. I dagens marked må
derfor de som velger å bli båtbyggere være forberedt på å få flere restaurerings- og
innredningsoppgaver enn rene nybygg. Men, håndverket vil nok overleve, for det er et flott
yrke, nå bare i en helt annen setting. At en eller to mann i ei lita lokalt beliggende bu levde av
å bygge småbåter for folk er nok et utdøende fenomen. Så av min type båtbyggere, med min
generasjons bakgrunn, er nok jeg ”Den siste av de mange”.
Nå skjer det saker og ting igjen på Langøya?
Ja, nå skjer det saker og ting der ute. For en del år siden ble det stiftet et lokallag av
Foreningen Kysten her ute i Langesund. Denne foreningen er spesielt opptatt av bevaring av
kystkultur og innsamling av gjenstander knyttet til dette. I det pågående arbeidet med å
etablere et kystkultursenter i Langesund et dette laget i samarbeid med kommunen. Siden
kommunen er eier av bygningen hvor jeg har båtbyggeriet, er det tanken at dette skal inngå i
denne kystkultursammenhengen. Bygningene her ute hadde etter hvert blitt svært forfalne,
med ødelagt tak og gisne vegger, så de trengte en skikkelig oppgradering. Kommunen har
bevilget penger til materialer til istandsetting og en ivrig dugnadsgjeng fra Kystlaget, med
blant annet snekkere og andre håndverkere, er nå i ferd med å sette båtbyggeriet i stand.
Og du skal være ”rådgiver”?
-Det er visst mengingen det ja. Kystlaget skal sette stedet i den stand det var da jeg var i full
virksomhet der ute og de skal ha sine historiske båter i opplag på uteområdet ved
båtbyggeriet. Båtbyggeriet skal på sikt kunne benyttes til restaurering og reparasjoner av
bevaringsverdige trebåter. På den måten vil det være liv i båtbyggeriet mitt også i årene som
kommer. Så lenge jeg selv har lyst og ork skal jeg ha tilgang til verkstedet og jeg skal bistå
med råd, dåd og kunnskapsoverføring i den grad det er ønskelig. Det er i grunnen ganske fint
å tenke på; at verkstedet mitt skal bli et slags utstillingsvindu for en gammel, kystnær

5
håndverkstradisjon, nemlig de små båtbyggeriene som levde av å bygge sjekter, prammer og
kogger.
Det er noen hull i vår kystkultur
-I forbindelse med at kommunen og andre interesserte nå arbeider med å få til et skikkelig
område for kystkultur i Langesund, burde man ha kunnet vist fram en komplett samling av
”hjemmeprodukter” for fiskeriene, produsert her i byen. Vi burde hatt bevart en reketråler,
bygd her på strekket mellom Langesund og Stathelle, utstyrt med RAPP-motor levert av
Haugerød, vinsj og rekesoll, produsert av Haugerud, trål fra Stamlands trålbinderi og
trållemmer produsert hos Henrik Hansen. Alle disse viktige hjelpemidlene for fiskerne ble
produsert her i Langesund. Det var faktisk slik at vi bygde og leverte det aller meste av det
våre fiskere trengte her i vårt lokale miljø – vi var selvforsynte. Det var en viktig del av
kystkulturen. Vi burde hatt en komplett reketråler som kunne ligget ved kaia og vist hva lokalt
næringsliv og håndverk klarte å få til.
Når flyttet du fra Langøya?
-Da bestyreroppgavene for Skaugaard tok slutt, i 1969, flyttet vi fra øya. Skaugaard eide et
hus i Clarksgate, ned mot sundet, som jeg hadde kjøpt og pusset opp. Her har jeg bodd siden.
Det er sentralt plassert og det er ikke vanskelig å smette over til Langøya når jeg vil det.
Koggen min har jeg ved brygga rett nedenfor huset. Den ligger på vannet hele året, så det er
lett for meg å komme utpå når jeg får lyst på en fisketur. Jeg kommer jo fra en fiskerfamilie.
Far hadde både reketråler og fiskekogg, så dette har fulgt meg hele livet. Jeg har alltid vært
ivrig hobbyfisker og jeg har også fisket litt og levert til Salgslaget. Båten min er da også godt
utstyrt for å drive den hobbyen.
Kjenne til fiskeplassene
Selv om jeg ikke ble fisker av yrke, fikk jeg da med meg noe lærdom fra faren min og
fiskerslekta mi. Som guttunge, straks jeg var stor nok til å stå på en kasse og rekke opp, var
jeg med på å agne liner – og jeg var med faren min utpå. Der fikk jeg med meg noen av
merkene han brukte, som: ”Når den fjellkollen du ser der står akkurat over den busken der
borte, da er det på tide å sette snøret for her er det fisk. Jeg husker fremdeles en god del av
disse merkene og det er fremdeles fisk å få på disse stedene. Jeg føler at jeg har det godt når
jeg er ute med båten, så jeg har alltid sørget for å ha litt tid til å komme på vannet og vær og
vind har aldri vært noen direkte hindring. I dag må jeg vel si at jeg helst drar ut når det er pent
og hyggelig vær, men lengten etter en tur på sjøen er der fremdeles. I år har det vært en
spesiell vinter, med isforhold som har hindret turer, så nå når jeg kjenner at våren står for
døren, lengter jeg ganske sterkt til igjen å kunne starte motoren og komme meg utpå. Det skal
bli godt med noe fersk, sjøltrukket fiskemat.